Jazza nazister! Og anti-nazister! Politikk, historie og synkoperte rytmer.
Noe av det siste jeg sjekka ut i Berlin, var jazz spilt av sønnen av en amerikansk soldat. Han spilte dessuten sammen med en gudbenådet kritthvit heilblodstysker. Uten at vi skal gå lenger inn på opphav og nasjonalitet her. Berlin har en lang historie som viktig jazz-by, og jeg har fått super hjelp av kollega Lars Nilsen til å lyssette et par fenomener fra byens rytmiske æra. Nilsen driver med noe så kult som jazz-krysser-filosofi (hvor kult er det ikke at vi har allmennkringkasting, dere?!? Heia NRK!) på radio. Les og lær - og sjekk forøvrig ut mer om "Sam Wooding-bandene" han nevner, i Lutes-tegneserien jeg skreiv om tidligere. I de svart-hvite rutene der dukker blant andre Josephine Baker opp i mellom de stridende autoritære kreftene som reiv Berlin før andre verdenskrig.
Lars sier:
- Du skulle vært i nærheten da jeg drev og leste meg opp til Berlinturen i 2007. Jeg holdt på å miste forstanden. Jeg hadde ikke drømt om at der var så mye stoff om jazz og Berlin.
Havnebyen Hamburg er forresten også spennende fordi havna der åpner for besøk fra hele verden. Tyske ungdommer i mellomkrigstida var generelt mer jazzentusiastisk enn jevnaldrende i Berlin. De satt i parkene og hadde med seg en ”HotBox”, altså en sveivegramofon, og spilte jazz så fuglene sluttet å synge. Så fikk de bank av Hitlerjugend fordi de sa ”Heil Hottler” i stedet for Hitler og ”Sieg Heil-badiddeli-dum”. Å like jazz var en måte å si neitakk til nazistene på.
Sam Woodings orkester. Besøkte Europa (Paris, London, Berlin) i 1925. Mer om Woodings orkester her. Hør for eksempel ”Alabamy Bound”.
Erhard Bauschke und sein Orchester: "Nachtexpress nach Warschau", Berlin 1938. Kuttet viser at tyske musikanter kunne swinge, men like bra som sine amerikanske kolleger var de ikke. Dog: I 1938 var det farlig å spille sånn fordi nazistene, særlig Hitlerjugend og brunskjortene banket opp musikere og publikum. Tyske soldater forlangte imidlertid swing når de hadde perm. Soldater var viktig for Hitler og propagandaminister Goebbels, så de fikk viljen sin.
Charlie and His Orchestra var et swingband som jobbet for Goebbels propagandaradio i all hemmelighet fra ca 1942 og til krigsslutt. Musikerne var jøder, utlendinger, sammenrasket fordi de var gode musikanter. De skulle spille swingmusikk for den nazistiske propagandaradioen som sendte over hele Europa. Millioner av mennesker hørte på dette fordi av og til kringkastet nazistene hilsener fra fanger som satt i leir i Tyskland. Lytterne håpet å høre noe om sine savnede.
Deres versjon av ”Makin Whoopie” fra 1944 er klart antisemittisk: teksten beskriver at det er jødene i Amerika som har starta krigen…
Pianistinnen Jutta Hipp (mer her) dukket opp på tidlig femtitall, fullt ferdig bop-pianistinne. Folk satt og så på radioene sine i den amerikanske sektoren og spekulerte på hvordan denne jenta hadde lært seg å spille piano som de amerikanske jazzpianistene – mens hun satt i kjelleren hjemme… Hør "Hipp Noses", som viser fullt ferdig cool jazz in Deutschland anno 1950.
Catarina Valente med Kurt Edelhagens Orkester. Mange av gammelkara husker Caterina Valente fra Ønskekonserten, de færreste vet at hun begynte i jazzen. Her hører vi at tyske musikanter swinger med trøkk på kort varsel og at de ikke står tilbake for amerikanske storband. Finn låta ”Is You is or is You ain't My Baby”.
Ella Fitzgerald besøkte byen på sektitallet (amerikanerne brukte jazz som en slags demokrati-medisin til tyskere – avnazifisering). Et legendarisk opptak med Ella synger "Mackie Messer" av Kurt Weill og Bert Brecht for fullsatt sal. Så glemmer hun teksten og må improvisere. En fantastisk innspilling. Berlinerne holdt på å pisse i buksene.
- Jeg har innspillingen hvis du ikke finner den.
Takk, Lars! Dere kan høre ham på P2 på lørdager. Kanskje han er snill og hjelper flere hvis dere er interessert?
